Kl 0800 ringte det på døren. Helt presis kom de. Overrasket åpnet jeg døren i morgenkåpen som jeg i all hast brukte til å skjule de edle deler, og for å se representabel ut.
Hvorfor skulle jeg være overrasket at det kom noen på døren som avtalt?
Jo, fordi forrige gang de ringte og ba meg om å holde meg hjemme, møtte de ikke opp.
Selv etter å ha ventet i timesvis og flere telefoner til kundeservice hørte jeg aldri noe fra dem. Og da var jeg ikke overrasket!
Hvorfor var jeg ikke overrasket at jeg forgjeves hadde gått hjem fra jobb, og sittet i flere timer å tvinnet tommeltotter?
Fordi det er forventet. Jeg snakker tross alt om «fiber-installatørene».
Det er lett å tenke negativt og tro at det var like utspekulerte som Chris Rock som «cable guy» i filmen Grown Ups 2. Eller at de er like onde som kabelselskapet i South Park:
south park cabel company
Men skal jeg dømme de hyggelige svenskene i Norsk Fiberopptikk AS, (hehe..så ironisk), utifra hva som skjedde i dag, er teorien min litt annerledes enn amerikansk komedie.
Vel, det er ikke noen teori engang. De fikk nok bare ikke tid til meg.
De var mer opptatt å gjøre det greit for kunden de hadde for hånden, enn meg som de aldri hadde truffet.
For når de først kom, viste de ikke mangel på innsats. Tålmodige var de også. Og best av alt var de løsningsorientert på min vegne.
En enkel jobb som sikkert var beregnet til å ta en time, tok plutselig tre og en halv.
Istedenfor for at de tok en kjapp og enkel løsning, brukte de tid til å gjøre det best mulig for meg.
Da de var ferdig hos meg, hadde de en ny avtale. Hos naboen min.
De var der på tiden. Men det var ikke naboen min.
Hun kom aldri hjem. De fikk ikke tak i henne heller.
Så der satt de utenfor å ventet. Forgjeves.
Ironisk.
